Lys på vann skaper en perlesnor av glitrende perler. Du prøver å komme nærmere for å fange bevegelsene deres, men alt du ser er din egen refleksjon, sammenvevd med skyggene av vannlevende skapninger. En sky synker ned, svelger vannperlene i sin omfavnelse og vugger dem i lysets milde dans. En vårdag sovnet skyene, og vannets refleksjon på det høye fjellet smeltet snøen, og etterlot et flekkete spor av en elv som spraket av sollys.
Etter hvert som snøen smeltet, etterlot den seg sølepytter, og disse små innsjøene samlet seg til en større innsjø. Der kunne fjellskyene igjen speile seg selv. En stille sirkel rommer utallige usynlige historier gjennom tidens gang. Vann er naturens øye.
Blekk er konsentrasjonen av personlige, spredte historier, skjult bak et slør av hemmeligheter. Utvannet på papir avslører disse historiene seg gradvis, enten i sin helhet eller bare i små skiver. Kanskje de tidligste kunstverkene ble malt ved havet. Mørket i den dype avgrunnen bærer med seg pusten fra en sjel, mens bølgenes hender etser saltmineraler. Når du går langs grunne strender, vil du finne utallige runde steiner med tilfeldige mønstre som endrer seg over tid, aldri det samme.
Barn plukker opp disse småsteinene som om de var skjell. En gammel person stirrer på dem og forestiller seg tidene de har vært vitne til. Ingen spør om betydningen av stillhet.
Historiene fortalt med blekk i menneskehender er derimot ikke like kontemplative. Som en stein som rører vann, skaper det øyeblikket vi deler våre følelser skjelvinger, som en tenåring som betror seg til et hemmelig, hult tre. Mengden av levende historier som avsløres, avgjøres av ens egen mot og dristighet.
Historiene i denne samlingen er alle så hverdagslige at da jeg begynte å skrive om hovedtemaet, følte jeg at det var bedre å la det være usagt. Betrakt dette som slutten på alle reiser; her begynner vi med kroppen. Uansett vil kroppen fortsatt være kort, og konklusjonen vil alltid vende tilbake til tilfeldige tanker.