En dag kom datteren min ned fra fjellet, etter å ha klappet og hilst på rundt femti hunder underveis. Så spurte hun meg: “Snakker hunder i Vietnam og Norge samme språk?”
Vel, jeg antar at de gjør det. En hund i Vietnam og en hund fra Norge ville begge bjeffe om de møttes på gaten. Men kanskje betydningen bak “voff voff” ville vært litt annerledes. Den norske hunden kunne si: “Ikke kom for nær meg,” mens den vietnamesiske hunden kanskje sier: “Ikke stjel noe fra huset mitt.” Den norske hunden ville kanskje svare: “Hvem vil stjele fra huset ditt?” Og den vietnamesiske hunden kunne da dele en hel kronikk om hundelivet i Vietnam, som jeg ser for meg ville ligne en post-apokalyptisk film.
Så spurte datteren min: “Hilser vietnamesiske katter på norske katter, mamma?” Vel, kanskje de gjør det, men katter er generelt mindre vennlige. Jeg fortalte henne om mine barndomserfaringer med å oppdra herreløse katter. På et tidspunkt hadde vi så mange som fjorten katter hjemme. De mjauet når de fikk mat, purret når de ble klødd eller koset med, og noen ganger knurret de når de sloss. Datteren min ble overbevist om at moren hennes kunne snakke “katt-ansk.”
En dag ba hun meg om å spørre en merkelig katt som kom til døren vår etter mat, om navnet dens.
Dette var komplisert, for katter avslører aldri deres sanne navn. Navnene de får, er aldri deres virkelige navn. Hver katt holder sitt sanne navn hemmelig. Selv blant andre katter tar de forholdsregler når de nevner sitt sanne navn.
Datteren min lurte på om en katt noen gang kunne bli forvirret av å ha to navn – kanskje når de blir gamle.
Nei, selvfølgelig ikke. En katts sanne navn holdes ikke i lyd, men i pelsen og værhårene. Det er derfor de tar så nøye vare på pelsen sin. På netter når katter går under månen, når vinden raser gjennom pelsen deres, nynner de og rykker med de hvite værhårene sine; det er da de stille synger sitt sanne navn. Katter deler bare sitt sanne navn med vinden og noen få nære kattevenner gjennom hele livet.
Denne historien så ut til å styrke datterens ønske om å få en katt. Den natten drømte jeg om min favorittkatt og min aller første katt – en svart og en oransje – begge som døde for lenge siden. De førte meg til en åsside dekket av mykt gress. I en mild bris, badet i måneskinn, beveget engene seg, og katter fra alle kanter samlet seg for å vise fram sin slanke pels og stolte hvite værhår.
Da månen nådde sitt høydepunkt, begynte åsene å løfte seg, og viste seg som gigantiske katter med gressmarker som flagrende pels. Disse kolossene beveget seg mot månen, foldet seg rundt og koset med de andre kattene i deres omfavnelse. De krøp sammen og malte, sølvhårene deres skinte mykt.
Mine to katter bøyde seg, som gamle herrer, før de gikk bort og slo seg sammen med de gigantiske kattene som badet i måneskinnet. Det viste seg at det er her kattesjeler bor, hvor de utøser sine hjerter og deler sine sanne navn med hverandre – navn som mennesker aldri kunne høre.