Jeg gikk en tur på en tåkete dag, alt rundt meg var innhyllet i en melkehvit dis. Konturene av verden jeg kjente, visket ut. Jeg følte at jeg kunne fly. Jeg gikk skritt for skritt til vinden blåste opp, og avdekket flekker med frodig grønt gress og steiner dekket av mose. Jeg stoppet for å betrakte duggdråpene som glitret mens de drev forbi og spurte fjellet: “Hvem sitt brudeslør feide nettopp gjennom her?”
Fjellet svarte: “Det er ikke et brudeslør, men nattkjolen til en søvngjenger.”
Så lett og ren – et barn?
“Ikke helt.” “Hva ‘de’ forvandles til neste morgen, avhenger av hvilket landskap kjolen følger.”
For å illustrere dette fortalte fjellet om en forsker som var lei av det evige jaget etter nye steder, og som bestemte seg for å finne et sted å slå seg ned. Han ønsket å overlate skjebnen til tilfeldighetene, sendte søknader til steder han aldri hadde vært, og lovet å akseptere det første tilbudet som kom.
Og slik endte han opp i Bergen, Europas mest regnfulle by.
Han fant en sjarmerende leilighet på fjellsiden, hvorfra han kunne se byen og gå til jobb hver dag. Dag etter dag, regn etter regn, virket byen så rolig, nesten drømmeaktig, som en søvngjenger. Han angret ikke, selv om han ikke nødvendigvis likte det endeløse regnet. I stedet fant han trøst i å skape små gleder.
En tåkete dag, mens han forberedte middag, hørte han en lyd utenfor døren. Han åpnet, men ingen var der. “Kanskje en herreløs katt,” tenkte han, og satte en boks med fisk utenfor. En liten stund senere hørte han et nytt dunk. “Katten kan være tørst,” tenkte han, og satte en skål med melk ved døren. Denne gangen ble han stående ved vinduet for å se om katten kom.
Det var ingen katt, bare vinden. Tilfeldigvis var han hjemlengsel, og han resiterte et barndoms dikt: “Knakk, bank, hvem ringer?” … “Hvis det er vinden, kom inn.”
Siden vinden banket på, åpnet han kanskje døren. Han hilste med en respektfull bue før han vendte tilbake til middagsforberedelsene. Da han satte seg, la han en ekstra tallerken og skjenket et glass vin for vinden.
Han helte Montepulciano i glasset og mintes en tur ti år tidligere i Toscana. Vinprodusentene der var så sjenerøse, så pratsomme, stolte over tradisjonene og håndverket sitt. Druene, hevdet de, kunne bare vokse på toskanske åser, badet i akkurat passe mengde solskinn og omgitt av vakker utsikt. Druen ble til en vin uten like.
Naturligvis kunne han ikke dele disse minnene med sin usynlige gjest. Å snakke med seg selv virket for ensomt, men vinden kunne fange opp tankene hans.
Han følte seg oppløftet etter middagen og satte på en italiensk film: The Legend of 1900. Filmen var så fengslende at han ikke kunne la være å si til sin usynlige følgesvenn: “Jeg skulle ha sett dette før. “Den ‘fylke’ fyren kunne ha tjent en formue som historieforteller!” Så sovnet han. Luften var så behagelig. Tåken fylte rommet, og pakket seg inn i drømmene hans.
Neste morgen ble han vekket av livlige fuglekvitter utenfor, som om lyden av et piano fra 1900 hadde kommet inn i disse skogsfuglene. Månen hang fortsatt svakt på himmelen som et halvt lukket øye. Tåken lettet, og solen strålte klart på en blå himmel.
I flere uker trillet fuglene, og været var tørt med en behagelig temperatur på 20-25 grader Celsius. Alle kastet vinterfrakkene, og lot vinterbleke hudfarger bli gyllenbrune under den varme solen. Avisene jublet: “Rekordlange solfylte dager, som om middelhavsklimaet hadde senket seg over regnbyen.”