Jeg ser på en post-apokalyptisk anime-serie. En tanke som stadig vender tilbake, er navnet på en hellig tekst: Det gamle testamentet om Dødehavet. For en fascinerende idé! Faktisk ble Dødehavsrullene funnet ved ruinene av Qumran – håndskrevne kopier av Det gamle testamentet, over to tusen år gamle.
Ser man bort fra de historiske fakta, er selve navnet nok til å vekke en følelse av mystisk undring. Å stå alene foran havet, vandre langs en øde sandstrand, gir en forlokkende følelse.
En japansk venn fortalte meg en gang at hans fiskevær tror ånder blir født fra vannet. Havet må da være fullt av ånder. En natt ved sjøen kan man kjenne dem bevege seg i lyden av bølgene, reise seg fra det hvite skummet som driver i land og spørre: “Hvem er du?” Du forblir stille, redd for å avsløre navnet ditt for mørket. De spør igjen: “Er du et barn av engler eller demoner?”
Du ønsker å tro at du er et produkt av himmelen, men de fortsetter: “Hvis du er et Guds barn, hvorfor forakter menneskene seg selv så mye?”
Selv den mest optimistiske personen vil en gang, til tross for seg selv, kjenne et intenst ønske om å glemme, å ødelegge. Denne selvforakten kan drive noen til å klatre opp av skjebnens dype brønn mot et lys kalt håp, få andre til å krølle seg sammen i et skall, eller til og med drukne dem… Jeg tenker plutselig at måten man håndterer selvhat på, kan klassifisere ens sjel som enten et indre eller et ytre skjelett. Hvis sjelen din skulle manifestere seg, ville du se den krøllet sammen i et skall eller hoppe rundt som en sjimpanse?
Åndene fra havet kaster et stykke drivved mot meg, en påminnelse om at tankene mine har drevet for langt bort.
Drivveden, skylt i land, hvit og svak, avslører forvridde korn, merker etter utallige stormer. Denne skjønnheten tar jeg med meg hjem, hvor den hviler på bokhyllen min. Jeg undrer, kunne en havfrue der ute vise fram beinene til de druknede?
En hel utstilling under havet!
Åndene sukker igjen, slitne av min fantasi som stadig driver bort fra det de ønsker å formidle, lengter de etter å vende tilbake til havet.
“Se, det siste ritualet!” sier de.
Ved daggry vender åndene tilbake til havet, mens resten av deres essens svever oppover.
Det er tid for bønn.
Dette er øyeblikket hvor åndene gjenforteller historiene om sine liv i bølgene. Alt på en gang, så høyt at ingen lyd kan skilles ut. Havet rommer alt, som en gammel vinylplate, og det er derfor bølgene alltid murrer.
Når historiene er fortalt, stiger de opp i en boble, rettet mot himmelen. Vil de bli til skyer? Eller noe annet – det spiller ingen rolle lenger. Dette livet har allerede blitt fortalt.