En ettermiddag da jeg kom ned fra fjellet, gikk jeg forbi en liten, frodig, grønn dam, hvor den stille skjønnheten av en flekk med gule iris rørte meg dypt. Regnet hadde nettopp stilnet, og vanndråper klamret seg til de lange, slanke bladene og frynset delikat de skjøre gule kronbladene. Irisens trassige vitalitet skilte seg ut mot de lave sivene rundt dammen; blomstene vendte blikket mot regnet oppe, ikke mot vannet.
Dammen var for langt unna til å fange refleksjonen av irisene, mens himmelen, buet og klar etter regnet, så ut som et gigantisk øye som omsluttet verden, og fikk meg til å tenke på sammensatte øyne. Hvis alle speil og innsjøer på denne jorden var deler av et massivt sammensatt øye, ville hvert levende vesen bli reflektert i bilder fra en annen verden.
I den verden lente Narcissus seg over elven og ble trukket ned av vannymfer som var forelsket i hans skjønnhet. Moren hans reddet ham og skjulte ham fra gudinnenes ønsker ved å sende ham til vår verden. Her forbløffet skjønnheten hans alle igjen. Narcissus ble et symbol på fortryllelse, konstant forfulgt av paparazzier og fans. Utslitt, flyktet han til skogen, vandret i flere dager til klærne hans ble skitne og håret og skjegget ble langt. Da han nådde en elvebredd, var han for redd til å nærme seg vannet, så han gravde et gjørmehull i nærheten for å drikke fra det og smurte gjørme i ansiktet sitt. Dette gjørmehullet spiret senere en klynge med gule iris.
Da Narcissus kom ut av skogen, var det ingen som kjente ham igjen. Han valgte å slå seg ned i en stor, moderne by – en betongjungel – hvor han kunne “hekke” i et høyhus. Folk var for opptatt til å legge merke til ham. Bare sporadiske nyhetsartikler nevnte en tilbaketrukket hjerteknuser som avslo alle tilbud om å spille i filmer eller delta på arrangementer.
Årene gikk, og Narcissus passerte tjueårene, trettiårene, og inn i førtiårene, mens en følelse av meningsløshet gradvis vokste i ham. På sin førtifemte fødselsdag ble han tiltrukket av en stolt klynge med gule iris hos en blomsterhandler og kjøpte en bukett. Den kvelden var like stille som alle andre; himmelen regnet, radioen spilte klassisk musikk, og Narcissus drev inn i en drøm om en dyp innsjø og kaldt vann. Alger strøk mot huden hans, og pusten fra utallige fisk svermet rundt ansiktet hans. Han våknet med et rykk, og de gule irisene på spisebordet strålte fortsatt. Hans svake refleksjon i vinduet, med utsikt over den nattlige byen, virket både kjent og fremmed.
Narcissus spratt opp, gikk inn på badet, og så seg selv i speilet – noe han ikke hadde gjort på lenge. Han klippet håret, barberte skjegget… og smilte.
Jeg delte denne historien med de gule irisene før jeg dro hjem. Den kvelden viste TV-en et program om regnskoger i Sør-Amerika. Fortellerens dype stemme konkluderte med at hvert individ, uansett hvor lite, spiller en viktig rolle i det enorme og komplekse livet i urskogen. Denne klyngen av iris i skogen har sikkert en viktig rolle i fjellets økosystem. Narcissus spiller også en rolle i den uorganiske skogen av skyskrapere. Kanskje, til slutt, skjønte han det og smilte av lykke.