Lange, solfylte sommerdager er tiden da insekter formerer seg. Når du sitter ved en stille dam eller blant høyt gress, kan du høre korene deres. Ri ri… en uopphørlig, mellomtone klang som strekker seg lenger enn middagssolen. Dette insektensemblet er et barndomsminne for meg, som gir både en følelse av ro og et snev av øde – som et forlatt hus, en tom verden for hundrevis av millioner av år siden, eller en fremtid uten innbyggere hundrevis av millioner av år fra nå.
Tenk deg en vakker dag i slutten av august, hvor du sitter ved siden av en råtnende trestamme. Stillheten i de omkringliggende åkrene fremhever insektkoret. Det er parringssesong; kanskje et massebryllup finner sted et sted under markblomstene. Sikadaofficianten reiser seg og synger langs ri ri, en hymne til det flyktige: “Når tiden biter i kunnskapens frukt, blir sjelen unnfanget i jordens egg. Vi har vært her, for 480 millioner år siden, klekket ut til barnerimet fra denne forgjengelige tilværelsen. Så kom en gigantisk art, bestemt til å vandre mer enn vårens arbeidende bier, som gjorde tidens usynlighet håndgripelig og ga navn til dager som en gang var navnløse.”
Når bønnen slutter, begynner insektparene sin parringsdans. Ri ri-lydene gir gjenlyd over markene, vekker drømmene til et barn som har sovnet. Lydene fra lekende barn eller middagstidens kjedsomhet kan få deg til å reise deg og glemme insektenes sang. Akkurat som de glemmer den lange skyggen din tilstedeværelse kastet over bryllupsseremonien deres.
Historiene fortsetter å bli fortalt om de gigantiske vesenene, hvis fotspor strekker seg over lengre liv enn insektenes korte eksistens. Disse gigantene vandrer på den tynne grensen mellom å akseptere skjebnens begrensninger og lengsel etter å bite inn i den uendelige kjernen av hellig kunnskap.
Kjempene gikk, hoppet og fløy, utviklet seg raskere enn noen annen art i deres korte historie, og spurtet gjennom hundrevis av millioner år på jorden. De lytter ikke lenger til insektenes barnerim: “Solen er et gigantisk egg som føder lysengler. De stiger ned til jorden for å velsigne oss, mens de drømmer om lyset fra hjemlandet. Når dagen svinner og solen går ned, vandrer de som sjeler, driver mot tomrommet med drømmer om et knust egg.”
Kjempene plukket opp noen fragmenter, hoppet og siktet mot solen. Hvem når slutten først? Én ting er sikkert: Det siste kapittelet på jorden vil bli akkompagnert av det søte barnerimet – et løfte til støvet, delt likt mellom insektenes rettferdighet og de gigantiske vesenenes storhet i tidens vidder.