Jeg er bare en vanlig person, uten noe spesielt, bortsett fra kanskje én egenskap: jeg er ikke redd for å være alene. Å holde meg bortgjemt i lang tid plager meg ikke det minste. Det er kanskje derfor skjebnen fører meg til våte byer. Regn, med fuktig luft, kan få en til å føle seg omringet. Stillhet og trommeslag sameksisterer, og vekker fantasien.
Folk i hjembyen min sier at regn er Guds tårer. Jeg vet ikke hvor mange “guder” det er over meg, men én gang så jeg tårene til en blåøyd engel i en fargeløs verden. Siden denne verden var uten farger, ble den blåøyde engelen som en skatt. Engelen ble fanget i et glassbur, omringet av folkemengder som stirret. Årene gikk, mange forsøkte å stjele det blå fra engelens øyne, mange ble avverget. Ingen visste hemmeligheten: det blå var ikke i øynene, men i tårene.
En tåre vokste til den falt, og med verdens eneste blå farge landet den i drømmelandskapet.
Drømmeverdenen var fylt med farger i hvert hjørne. Tåren stanset på det høyeste fjellet for å se alle fargene, men på toppen var det bare snø – sølvfarget snø, sobelsteiner, frostede skyer.
Tåren søkte mot havet, en enorm kropp av blått, som den ønsket å smelte sammen med og “vende hjem” til. Da den senket seg ned, innså den plutselig at vannet ikke egentlig var blått. Blåfargen kom fra lyset.
Den så opp mot den ceruleanblå himmelen, pyntet med en regnbue etter regnet. For et salig sted.
Deretter fulgte tåren bølgene til land og hvilte i et tomt skjell. Solskinnet kunne ikke tørke den ut, for det var en engels tåre. Tidevannet steg og slukte skjellet, og da tidevannet trakk seg tilbake, ble det etterlatt på den gyldne sanden.
Dagene gikk, og da sommeren kom, ble skjellet plukket opp. Tåren fanget et glimt av blått, en dyp nyanse av blått i et uskyldig barns øyne. Så vakre de øynene var. Tåren lengtet etter å omfavne det blå.
Men tåren var skjebnesvanger uten hender. Barnets hender snurret det tomme skjellet, og tåren falt tilbake på den gyldne sanden.
Å, sanden åpnet sine omfavnende armer for tåren. I det uendelige mørket fantes det ingen farger.
Tåren husket hvordan den ble båret i engelens øyne. Ikke mer blått – var engelen endelig fri? Ikke mer blått – var verden ødelagt? Var verden steget opp til paradis?
Ingenting betyr noe lenger. I det endeløse, fargeløse mørket fant tåren til slutt hvile i fred.